Feiltolking av seglet i Oslos kommunevåpen

Oslos kommunevåpen i dag ble tegnet i 1924, til 400-årsjubileet for bybrannen i 1624 og grunnleggingen av den nye byen Christiania. Og i 1924 ble det vedtatt at byen skulle få sitt gamle navn tilbake, Oslo. Egentlig er det ikke et kommunevåpen i heraldisk forstand. Reglene for slike er ganske strenge.

Utgangspunktet for fremstillingen er det gamle byseglet fra middelalderen, fra tidlig 1300-tall, Håkon 5s tid. En seglstamp av kobberlegering ble brukt til å forsegle viktige dokumenter med voks. Voksavtrykket viser St.Hallvard, katedralens og Oslo bispedømmes skytshelgen. Og rundt motivet står innskriften «Dette er Oslos borgeres tegn og segl». Dette Oslo bys segl viser helgenen som sitter på to løver mens han holder opp sine martyrtegn: møllesteinen og tre piler. Pilene ble han skutt med. Det kan symbolisere tre forfølgere eller tre piler for de som døde, Hallvard, kvinnen som han ville redde og hennes ufødt barn. Møllesteinen ble bundet fast til ham for at han ikke skulle bli oppdaget, men bli liggende på bunnen i vannet.

Forfølgeren under føttene

Under føttene hans ligger en mannsfigur i våpenskjorte eller brynje. Han kan forestille en av forfølgerne som drepte Hallvard og som St. Hallvard ved sin helgenstatus beseiret. «Seierherren som tramper på den overvunne» er et eldgammelt herskermotiv, som kjennes fra Orienten og som vant innpass i middelalderens kristne billedbruk. Kristus fremstilles ofte med ondskapens løve og drage under føttene, og helgener og martyrer trår på de onde personer som de har overvunnet. Det finnes også billedfremstillinger der St, Olav med kongekrone tråkker på en skikkelse med krone og samme ansiktstrekk som seg selv. Det er tolket som at han tråkker ned det onde i seg selv. Motivet med St.Hallvard som beseirer ondskapen faller altså inn i en lang og velkjent billedtradisjon med et klart symbolinnhold. Dette seglet var i bruk gjennom hele middelalderen og overlevde byflyttingen i 1624.

Det nye byseglet – Fortuna

Men da man i 1632 skulle ha et bysegl for den nyanlagte Christiania by, ville man ikke lenger bruke denne katolske helgenen som motiv. Derfor tegnet man om motivet til en sittende kvinne, Fortuna (lykkens gudinne), med en soldat i full rustning under føttene. Slik sett var symbolikken fortsatt i behold, bortsett fra at St.Hallvard ble borte. Og etter hvert ble han glemt i byseglet. Utover på 1800-tallet med nasjonalromantikken og oppdagelsen av Norges storhetstid før unionen med Danmark grep mange av nasjonens intellektuelle tilbake til middelalderens litteratur, arkitektur og kirkekunst. Man ønsket å gi Kristiania et nytt segl eller våpen og fikk inspirasjon av Oslos bysegl i middelalderen.

Martyrtegnene og den nakne kvinnen

En første offisiell tegning med St.Hallvard ble laget i 1892. Martyrtegnene var med, og løvetronen. Men menneskeskikkelsen under helgenens føtter ble tolket som en kvinne. For det var logisk at kvinnen som Hallvard ville redde ble fremstilt. Motivet med seierherren som trampet på den overvunne eller onde, hadde man glemt eller syntes man ikke passet. Først ble kvinneskikkelsen fremstilt tekkelig med klær. Senere ble hun naken, slik som i dagens kommunevåpen og som i Alf Rolfsens storslåtte veggmaleri inne i Oslo rådhus. Her er det ikke en stakkarslig kvinne som er fremstilt, og heller ikke er hun gravid. I 2018 fikk Oslo kommune en logo som bl.a. pryder alle kommunens brevark. Der er ganske enkelt figuren under St. Hallvards føtter sløyfet. Og det kan kanskje være like greit.

Erla Hohler: St.Hallvard i Oslos bysegl. Byminner 1987.