Middelalderens kvinner og menn - i dette og det neste liv

Middelalderens kvinner og menn - i dette og det neste liv

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

I middelalderbyen var det klare, tradisjonelle forskjeller mellom kjønnene, både i privatlivet og i arbeidslivet. Utgangspunktet for arbeidsdelingen var bondegården hvor husfruen hadde nøklene til alle hus og rom og hadde ansvaret for forsyninger, mat og drikke, samt for barna. Mannen hadde hovedansvaret for jordbruksproduksjonen og binæringer som jakt og fiske. Han var også familiens overhode utad. 

I middelalderens Oslo var det mennene som drev handel og håndverksproduksjon. I laugene gikk mestertitlene ofte i arv fra far til sønn. Det var smeder, skomakere, kammakere, garvere og mange andre. Men tekstilhåndverk var lenge noe som bare kvinnene bedrev, og ikke bare til eget bruk. Spinnesiden er fortsatt en merkelapp på kvinner i forhold til menn. Seilet på et vikingskip kan ha krevd minst like mange arbeidstimer som resten av båten, har forskere funnet ut. Og det behøver ikke å ha vært annerledes med middelalderbåter. Det var ikke noe forbud mot at kvinner skulle drive næringsvirksomhet, og heller ikke mot at de skulle arve eller eie slik virksomhet, f.eks. en taverna eller en bygård.

I den verdslige driften av klostrene finner vi store likhetspunkter mellom Nonneseter og klosteret på Hovedøya. Begge kjønn  kopierte bøker, sørget for at leieinntekter fra gårder og gårdparter kom til klosteret og stod for vedlikehold, innkjøp og produksjon. Men i religionsutøvelsen var det store forskjeller. Det var bare menn som kunne bli presteviet. Derfor var det menn som holdt gudstjeneste i kirken i Nonneseter.

I kirkene utenom klostrene var det forskjeller på hvor kvinner og menn kunne være. For det første var det bare prestene som hadde adgang til koret. Og de var altså menn. I kirkeskipet hadde alle adgang. Her skulle mennene stå på sydsiden, mens kvinner og barn stod på nordsiden. Den samme forskjellen kunne det være på kirkegården, men dette ble ikke alltid overholdt. På kirkegårdene i Oslo ser det ikke ut til å ha vært noen klare slike skiller mellom kjønnene. Derimot var det store forskjeller ut fra stand og rikdom. Det var alltid gjevest å bli gravlagt nærmest mulig kirken, helst inntil koret og helst inntil sydsiden, og her har det vært flest menn. Clemenskirken ser det ut til å ha vært omtrent like mange kvinner som menn som ble gravlagt, men færre barn enn en skulle vente.

Forholdet mellom kjønnene og hvordan de skulle forholde seg utad ble etter hvert utover i middelalderen sterkt preget av kristendommen. Det var fra gammelt vanlig å ha friller for de mennene som hadde økonomisk mulighet til det og selvsagt lyst. Det ble skilt mellom begjær og kjærlighet. Man giftet seg av praktiske og strategiske grunner. Det var snakk om ektefeller som var gode til å arbeide, men ikke minst om allianser med andre familier og slekter, og om å gifte seg i sin stand eller om mulig over. Kristendommen påvirket i retning av varige ekteskap og arbeidet mot frillehold. Ektefødte barn skulle ha arverett før uekte. Det ble også etter hvert vanlig å vektlegge moralsk dydighet, i praksis særlig for kvinner. For menn var det mer kamp og ære. Bruken av hodelin for gifte kvinner er et uttrykk for ærbarhet. Den høviske litteraturen i høymiddelalderen er full av eksempler på menn som viser sin store kjærlighet til unge jomfruer, svært ofte på avstand.

Middelalderens trosliv var fullt av helgener, og det var både kvinner og menn. Mens det bare var menn som kunne bli prester, var det nesten like mange kvinnelige som mannlige helgener. Fremst av alle stod jomfru Maria. Hun var særlig gjenstand for bønn. De fleste av kirkene i Oslo hadde et Maria-alter. I Mariakirken var det hovedalteret, i Hallvardskatedralen et sidealter i høykoret. Alle klosterkirkene hadde et Maria-alter. Klosterkirken på Hovedøya var viet til St. Edmund, en britisk helgen, men ble også viet til Maria da cistercienserne overtok kirken og bygget kloster der. Fransiskanerklosteret og Nonneseter var viet til Maria. Dominikanerklosteret i Oslo overtok en Olavskirke fra kongen, men den ble også viet til Maria. Hallvardskatedralen hadde ved siden av hovedalteret til St. Hallvard og  Maria-alteret også et Olavsalter i høykoret. Vi kjenner ikke til at det var andre enn denne kirken i Oslo som hadde et Hallvardsalter. St. Hallvard i Oslo og Sta. Sunniva i Selje, senere Bergen ble aldri store og viktige helgener utenfor sine regioner.

De store kirkene i Oslo fikk etter hvert mange altere, og hvert alter hadde sin helgen. I Mariakirken var det hele 16. Svært mange av helgenene var martyrer fra den første kristne tiden, Men det var også mennesker som hadde kjempet for kristendommens sak i middelalderen eller som hadde levd et spesielt fromt eller religiøst liv. Det at det var så mange kvinnelige helgener i middelalderen, viser at selv om det kanskje var mennene som bestemte mest i dette liv, var det like mange kvinner som stod frem som forbilder og som middelalderens Osloboere bad til.